torsdag 7. juli 2011

Veldig, veldig sein festivalrapport del 1

Innleiande småprat: Rettnok er det smart å skrive teksten i ein tekstbehandlar før publisering, men eit halvt år er kanskje i lengste laget. Gjennomlesing overtydde meg likevel om at dette var verdt å legge ut slik eg hadde tenkt. Altså.

Etter eit opphald på fire festivalar fekk eg endeleg høve til å arbeide under Tromsø Internasjonale filmfestival att. Som før var det både hyggeleg og gildt, og som gamal kinomaskinist kan eg ikkje vantrivast i maskinrommet sjøl om eg har rolla som videoteknikar. Det var mindre festing for min del i år enn før, kanskje fordi eg no er ein mann i andre halvdel av trettiåra med to born og yrkesmessige plikter å ta meg av.

Men eg greidde å sjå noko i underkant av seks filmar under festivalen:


I Halliwells film guide står det om Fritz Langs amerikanske debut Fury at 'it remains its director's finest American film'. Eg har støtt lese 'finest' som 'first', ikkje berre fordi det støtt vil vere sant og dessutan mindre kontroversielt enn det som faktisk står der. Iron Doors er den første tyske 3D-filmen, og fram til det kjem ein til vil det vere den beste og smartaste. Etter det vil det nok berre gå nedover med statusen. Faktisk fann eg filmen så teit at eg merkar at eg blir dummare di meir eg skriv om han. Folk som er innesperra utan å vite kor eller kvifor har vi sett før, og oppsettet er ikkje utan potensial for allegoriske forteljingar om det å vere menkse. I tilfellet Iron Doors må publikum ta seg av dette sjøl, sidan filmen ser ut til å vere mest oppteken av å finne høve til å la hovudpersonen vere spydig, og dessutan streke under at nei nei, dette er ikkje ein metafor, dette er eit slags fengsel, vår mann kom frå verda utafor og vil gjerne tilbake. Jamvel om hovudpersonen ikkje har nokon å snakke til er han spydig og frekk. Dessutan var det nok ikkje noko godt val å la han snakke engelsk. Det dukkar opp ein person til etter ei stund, og trur du ikkje det er ei kvinne? Og trur du ikkje dei to hovudpersonane er ute av stand til å kommunisere verbalt? Trur du ikkje dei har seg likevel?

SPOILER Mot slutten verka det som den usette plageanda fekk medkjensle med hovudpersonane fordi dei pulte og fordi dei liksom lest som dei ikkje såg at dørene bla bla bla. At det som var utafor siste dør var Pandora gjorde filmen om lag like teit som Avatar. Hovudpersonens 'I did not expect this' understreka unntrykket av at korkje manuset som heilskap eller dialogen (monologen) var særleg gjennomtenkt.

Det er nesten litt frustrerande å tenkje på at Iron Doors og den neste filmen eg gjekk på hadde noko felles, men det hadde dei. Andrej Sokhurovs Russian Ark er iallfall delvis tysk, står for eit filmteknisk nybrottsarbeid (av større vekt enn Iron Doors) og startar med at einkvan vaknar på ukjent tid og stad og viser seg å vere kobla frie frå tid og rom. Elles er det heldigvis berre ting som skil dei to filmane. Russian Ark er ein av dei eg har skulla sjå lenge, og eg er ganske lei meg for at eg sov frå så mykje av filmen som eg gjorde. Heldigvis har eg eit vhs-opptak heime eg kan fylle ut med. Litt fekk eg likevel med meg: Filmen er sjølsagt kjent som den første som faktisk er spelt inn i eit einaste opptak (alle tidlegare eksperiment á la Rope notwithstanding). Dermed var det ekstra moro å legge merke til kva Sokhurov gjer for å simulere montasje: alt i dei første minutta panorerer kameraet for å få til eit 'innklippsbilete' gjennom eit vindauge, tidsdimensjonen er ikkje einskapleg i og med dei samtidige gallerigjengarane og jaggu var det ikkje ein og annan rygg framfor kameraet som minte om nett Rope. Jamvel for ein som ikkje fekk med seg heile handlinga (denne gongen) er det mykje å tenkje på: Dei reint logistiske utfordringane ved å lage film på denne måten, kjensla av at filmen var laga på oppdrag av Eremitasjemuseet kontra vissheita om at dei berre stengte dørene ein einaste dag for å ha filminnspeling, på kva måte filmen utdjupar eller motseier Cesare Zavattinis diktum om at den ypparste neorealistiske filmen ville vere nitti minutt av livet til ein mann det ikkje skjer noko med osb osb.

Direkte etterpå oppsøkte eg Le quattro volte i Kulturhuset. Etter å ha blingsa litt i katalogen og mellom anna fått med meg at den norske tittelen vart Landsbyen på toppen av fjellet, hadde eg ein mistanke om at dette var ein av kosefilmane Arthaus har teke inn ein del av i det siste, men det stemte dårleg. Eg var tydelegvis ikkje utkvilt etter Russian Ark, men grunna mekring og bjølleklang frå dei mange geitene i filmen var det like vanskeleg å oppnå skikkeleg svevn som det var å følgje med. Det delvise inntrykket gjer at det vil vere unfair av meg å seie noko særleg om filmen, anna enn at eg er redd det ikkje blir aktuelt å gje han ein sjanse til på video. Le quattro volte krev eit stort lerret og ein arena utanfor heimen, og det har eg vondt for å sjå at blir aktuelt på norske kinoar, iallfall her i Vestfold.

Etter jobb skulle eg helst ha sett den nye til Tom Tykwer, ein mann eg har sett tre av filmane til under tidlegare Tromsøfestivalar. Diverre var filmen utseld, så det blei amerikansk indie med Littlerock. Jamvel no var det ikkje råd for meg å halde augene oppe. Likevel: Videoen var nokså schtøgg, og karakteren Cory var ein såpass irriterande jævel at då eg vakna ønskte eg å sove lenger. Det eg såg av dei to første aktene tyda på eit portrett av ein jævleg usympatisk gjeng med amerikansk arbeidarklasse sett gjennom augo til eit japansk syskenpar som hadde stranda i Little Rock, Arkansas (heimbyen til både Bill Clinton og karakterane til Jane Russell og Marilyn Monroe i Herrer liker blonde piker, men det sa filmen så vidt eg veit ikkje noko om). Så langt, så fælt. Plutseleg kom slutten og snudde ganske totalt om på filmen. Det museet syskena skulle oppleve, var minnesmerket over dei internerte japansk-amerikanarane, der dei skulle finne namnet til bestefaren. Brevet Yatsiko(?) skriv til faren i voiceover seier mykje om kva ho har gått glipp av eller sloppe unna som følgje av at bestefaren måtte attende til Japan i løpet av krigen, og gjer på eit vis den motbydelege gjengen meir tragiske, samstundes med at filmen viser at USA som innvandrarnasjon har like store problem med å godta framande no som i første halvdel av førtitalet. Eg likte framleis ikkje hovuddelen av filmen, men må innrømme han rett til å eksistere.


Ingen kommentarer: